Søvn

Den siste tiden av svangerskapet sov jeg ikke stort. Rastløsheten kriblet u kroppen hver natt, og resulterte u ustanselig tråkking fra sengen, til vannet i kjøleskapet, innom toalettet og tilbake i sengen. En illusjon jeg hadde dengang, var at jeg ville gjenvinne mitt særdeles gode sovehjerte etter fødselen. Nå, snart 4 måneder etter forløsningen, har jeg innsett at denslags tanker var ren utopi.

Ironisk nok har barnet sovet 8-12 timer hver natt, kun avbrutt av en effektiv spisepause eller to. Mor ligger derimot og vrir seg som en kålorm i sengen. De første dagene var det veldig rart å ha et tredje menneske på soverommet. En liten sak som lå og sov helt rett ved siden av sengen vår. Akkurat det ble jeg upåklagelig raskt vandt til. Den altfor omtalte bekymringen som skulle være så konstant, var heller ikke det som plaget meg. Nettene fra fødsel og til nå har vært fylt med idéer. Geniale tankersom jeg nå ikke finner tid til å realisere. Det føles som om hjernen min går på overtidsarbeid hver natt. Som om den lever mitt liv om natten og mammalivet om dagen. Hvilket paradoks. Hvis dette er vanlig, burde det eksistere minst 1 teori om hvordan dette gavner evolusjonen. Her i gården er resultatet ene og alene en overtrøtt mamma som er frustrert over alle de tingene hun ikke rekker. Hadde jeg sovet om natten, i stedenfor å tenke, ville hele problemet vært løst!